Andakt

”La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige!” Kol 3.15

Etter forholdsvis mye stusselig vær i oktober og november har jeg lengtet mye etter klarvær den siste tida. Vi er i førjulstida, og da passer det ikke med regn og 10 grader. Hva jeg ønsker meg og ber om er kaldt vær og mye tørr snø. I denne uka har vi vært heldige og fått oppleve frost på bakken, vintersol på himmelen, og ikke minst fantastiske stjerneklare kvelder. Da siger den mye omtalte julestemninga på. Miljøarbeiderne lager kombinert skøytebane og syklistfelle med brannslange, elevene pynter rommene sine til bristepunktet med alt fra glitter og nisser til julekrybber og juletrær. På enkelte rom er det faktisk ikke lett å finne veien ut igjen mellom all pynt, blinkende lys og røkelsesrøyk.

Denne julestemninga er blitt veldig viktig for meg de siste årene. Jeg handler inn mandariner, spiser nøtter, hører på julemusikk, lager marsipan og kakaotebrød og måkeskit og hva nå alt heter. Jeg (eller min kone egentlig) pynter med lys og nye duker, julekrybbe og julestjerne. Og ja, det er koselig, men den magiske følelsen jeg hadde som barn er kun et minne, selv om jeg forspiser meg på pepperkaker.

Når jeg tenker på hvordan mange i denne verden går jula i møte blir jeg helt flau. Noen ganger bare litt, og andre ganger veldig flau, på grensa til trist. Hvordan kunne jeg bli sånn? Hva har skjedd med meg? Her står mange i kø i timesvis for å kunne gi sine sultne og utmagrede barn litt vann og ris, slik at de klarer seg en dag til, mens mitt største problem er at det regner for mye, og det ødelegger julestemninga mi?! Det er ikke været som er trist, det er forholdene i verden og perspektivet mitt som er trist.

Små barn dør av vannmangel i hendene på fortvilte foreldre og jeg klager over at riskremen var litt for søt, eller at svoren blei litt brent. Vi har det materielt fantastisk, vi spiser oss mette og vel så det på varm mat hver dag, vi har fred, vi har et godt styre i landet (kanskje ikke optimalt, men bra:), vi har varme senger og så mye vann vi kan ønske oss. Her på Kvs har vi flott idrettshall, badeland og fantastiske elever, jeg har god lønn, stor Toyota og en nydelig familie. Jeg burde sveve på en takknemlighetens og gledens lykkesky.

Og viktigst av alt: jeg fått tilgivelse og fred med Gud, og har en evig herlighet i vente. Helt ufortjent og gratis. Jeg skulle ikke engang legge merke til regnet, den brente svoren, prøvebunker som hoper seg opp eller slitsomme julesanger. Og går jeg glipp av tre nøtter til Askepott eller ikke får mandelen i grøten, eller får omgangssyka på nyttårsaften i år igjen, så er det ingenting, absolutt ingen ting. Hvordan kan folk som har det verre enn oss ofte være gladere og mer takknemlige enn oss? Kanskje løsninga er at alt det vi har trykker oss ned og binder oss? Kanskje vi skal kvitte oss med noe?

Jeg misliker sterkt klaging og kan egentlig ikke fordra utakknemlige folk. Vi kristne skulle bli flaue over det og sky det som pesten. Vi er frie, men vi skal ikke bruke friheten til et påskudd for å gjøre onde ting. Å klage og å være utakknemlig er onde ting. Jeg oppfordrer oss alle til følgende:  

1. Takk Gud for alle de gaver han så sjenerøst har øst over oss
2. Be om tilgivelse for klaging og utakknemlighet
3. Gi vekk til dem som trenger det.

Med ønske om en takknemlig jul, en ekte julestemning og et sjenerøst nyttår..

Av: Andreas Kjøndal